Presse

strålende anmeldelser av Vivaldi-cd:

KALMAN RUBINSON, STEREOPHILE MARCH 2009

What a delightful way to spend an hour!

JAMES REEL, FANFARE MAGAZINE, ISSUE 32/5 (MAY/JUNE 2009) (USA)

This new all-Norwegian production (performers and label) is one of the most attractive Vivaldi cantata collections available, a combination of remarkably lovely (and, when necessary, virtuosic) singing, impulsive and assured instrumentalism

Barokkanerne is equally impressive, particularly the soloists in the two wind concertos. Bassoonist Per Hannisdal has a rich, dark tone and conveys urgency without excessive speed; recorder soloist Alexandra Opsahl is a terrifically nimble player who deserves a Vivaldi album all to herself.

ANDREW O’CONNOR, INTERNATIONAL RECORD REWIEW (UK)

I cannot remember so greatly enjoying the opening movement of the E minor Bassoon Concerto. The solobassoonist, Per Hannisdal, plays his difficult part with relish. Similarly, the often performed C minor Recorder Concerto receives a truly worldclass performance from the Barokkanerne and soloist Alexandra Opsahl.

With these musicians, even the secco recitatives sparkle!

IDA HABBESTAD, DAGSAVISEN, 6. DESEMBER 2008

Det første som slår meg når eg lyttar til denne plata, er kor ubesværa uttrykka vert presentert. «Bellezza Crudel» rommar fire kantatar samt to konsertar, alle skrivne av Antonio Vivaldi. Uansett kva solist som står i forgrunnen, kling det enkelt og leikent.

Tilsvarande finn ein noko av det same lette hjå Per Hannisdal, om enn instrumentet han trakterer er tyngre. Fagottens inkluderande varme, det friske tempoet og dei elegante fraseringane han legg for dagen imponerer. Når Alexandra Opsahl like uanfekta kastar seg over radbrekkande parti i konserten for blokkfløyte, understrekar ho inntrykket: Dette er show-off musikk, framført med avvæpnande, humoristisk eleganse. Godt fulgt av Barokkanerne, særleg den stabile og initiativrike basso continuo-gruppa; Christian Kjos (cembalo) og Gunnar Hauge (cello).

TORI SKREDE, VG, TIRSDAG 6. JANUAR 2009

…stilrent uttrykk….., det svinger som bare det!  ….barokkmusikk av beste merke.

pressen om cafebarokk på cafeteatret:

OLAV EGIL AUNE, VÅRT LAND, 5.mars 2009
SLIKT STOFF ER LIVET LAGD AV

Det er påfallende mange som går ut av Cafeteatret med et smil etter en konsert med det varmt ledige, kvalitetskraftige og svært lødige eliteorkestret Barokkanerne en og annen tirsdag i løpet av et halvår. Den gamle metodistkirken på Grønland i Oslo befolkes av tilhørere som kommer for å få lys over livet. Tirsdag handlet det om George Avison, Michel Corette, Georg Friedrich Händel og Francesco Geminiani. Med smil.

Til stede
Akkurat her sitter man ikke med krampe i kroppen for at man skal «forstå». Hvis atmosfære betyr noe når man lytter til musikk, så finnes den her. Eller: Det er her den finnes. Orkestret gjør sitt, denne gangen ledet av en av Europas barokkspesialister, Kati Debretzeni. Og publikum gjør sitt. De siste ved rett og slett å være mentalt til stede, så musikken har et sted å lande. Det blir det atmosfære av.

Livets byrder
Musikk kan av og til laste av oss livets byrder. Men den tjener oss faktisk bedre når den gir oss innsikt, intuisjon og følelsen av samhørighet. 300 år gammel musikk er ikke bare 300 år gammel, den gir oss på et merkelig vis syn for at vi står i den store sammenhengen gjennom århundre. At vi er med på et rimelig langsiktig prosjekt. Én times musikk (med Barokkanerne), sender oss ut med bankende hjerte. Det er blant annet dette stoffet det virkelige livet er laget av.  Cafeteatret er ordnet slik tingene antakelig var ordnet da musikken var ny – runde bord med plass for et lite måltid og musikk som styrker fordøyelsen. Barokkanerne får en til å skjønne at de spiller fordi det er morsomt. Og at det derfor er viktig. Musikkens vesen og dens fremtoning er en gammel stridshest, fordi det oppretter en slags landegrense mellom ytre manér og indre substans. Barokkanerne forener de to - det vilt lødige og materien under. Uten materien under, blir det bare lødig. Og lødighet alene flytter oss ikke.

Et slags speil
Noenlunde midt imellom da denne musikken ble skrevet og nå sa Jean-Jaques Rousseau om musikken at «det jeg portretterer er meg selv. Ganske enkelt meg selv. Jeg kjenner mitt eget hjerte og forstår mitt medmenneske. Men jeg er ulik ethvert annet menneske jeg har møtt». Med dette som et slags speil, spiller Barokkanerne. Noe er vi felles om. Og er vi det, kan vi også stå fram som den vi er. Det er gode konserter, dette.

OLAV EGIL AUNE, VÅRT LAND, 17. januar 2008
DEILIG RISLENDE BAROKK

Barokk spilt gjennomsiktig, skjørt og i pakt med hjertets rytme.

Mer rislende deilig enn slik ensemblet Barokkanerne spilte Bach på i det oaseliknende CAFETEATRET tirsdag kveld skal en nok lete lenge etter. Her møttes, og her møtes de jevnlig, norske og engelske barokkmusikere, for – sammen med et svært entusiastisk publikum – å utforske det beste innen barokktradisjonen. Tirsdag var det Bach ganger tre.

I ly av larmen. Deilig er ordet. Og oase. For dette skjer i ly av kulturlarmen. Ikke høylytt, ikke prangende, bare barokk spilt gjennomsiktig, skjørt og i pakt med hjertets rytme. Det er påfallende hvordan strukturene da trer fra, man ser de blanke «tallene» bak musikken (Bach var opptatt av tallmystikk, og likevel er den et ildsted som stråler, trygghet, lys og varme. En Bach som møter akademikeren og drømmeren på samme bane.

Setter seg. Først en ouverture av Bach-fetteren Johann Bernhard Bach – akkurat passe klisjémessig og grei som oppvarming til det store som kom. Fader Bachs Suite i h-moll og filoinkonsert i a-moll. Catherine Martin, kjent som leder for og solist med toneangivende barokkensembler i England og andre steder, utfordret den «dansende» Bach, den bevegende og den på ingen måte aggressive Bach. Den sprø klangen i ensemblet gjør at man kjenner det fysisk, musikken setter seg ett eller annet sted.

I motsetning. Torun Kirby Torbo skal nevnes, fløytist som i h-mollsuiten smøg seg tett inntil ensemblet, i motsetning til mange som gjør suiten til en bravura fløytekonsert. Til slutt spilte ensemblet en Adagio og Fuge av «sønnen» Wilhelm Friedmann Bach, et usedvanlig talent og en musiker i original. Mørkere i klangen enn familien ellers, men altså like selvfølgelig og årvåkent spilt av Barokkanerne. Barokkmusikk er muzak for intelligentsiaen, er det sagt. Vel, dem om det.

STÅLE WIKSHÅLAND, DAGBLADET, 6. februar 2008
NY GIV FOR BAROKK

Det smakte mer av klubb og band enn striglet konsertbegivenhet da Barokkanerne inviterte til Italiensk for nybegynnere i går kveld.

Krafttak som monner.

Cafeteatret på Grønland er nemlig i ferd med å etablere et spillested for barokkmusikk på gamlemåten. Og det var sus over stemningen i det flotte lokalet, og løsere i snippen på en ålreit måte. Barokk oppførelsespraksis har jo ellers vært vekstbransje nummer én i musikklivet internasjonalt. Men her hjemme har det gått tråere. Derfor hilser vi initiativet velkomment, særlig fordi det låt så inspirert.

I hovedløypa. Begynnerkurset hadde lagt seg midt i hovedløypa med hensyn til repertoar: Corelli, Scarlatti, Vivaldi, Locatelli og så Vivaldi en gang til. Slik trillet standardverkene forbi som perler på en snor. Orkestret hadde invitert Kati Debretzeni som spillende leder fra internasjonal førstedivisjon, og Alexandra Opsahl som friskt pust i mest bokstavelige forstand, der hun bemannet solistplassen i Vivaldis blokkfløytekonsert RV 441. Begge innfridde hva som måtte være av forventninger. Men det var likevel ensembleklangen som gledet mest. Her var det både flust av en større og mer egenartet rytmisk frihet, og gammelnye klangidealer å spore i fraseringen. For å si det sånn så hørte vi forskjell på Barokkanernes måte og den vanlige, og det vi hørte fristet til mer.

Opptur. Det er lovende på en arena som har slitt tungt med ikke å være innenfor noen institusjon, og som blant annet derfor ikke får spilt nok til å holde seg i toppform, alt mens konkurrentene på den allestedsnærværende platefronten spiller så godt at det griner. Og har suksess i massevis. Det er lett å komme i skvis når det er sånn. Men Barokkanerne gir seg ikke, og har et engasjement som gir musikken opptur. Så får det ikke hjelpe at manglende kamptrening blir hørbar når vi kommer over på den mest virtuose delen av banen, altså i Vivaldi. Det tåler vi godt, og ser allerede frem til oppfølgeren, om noen få uker.

IDA HABBESTAD, DAGSAVISEN, fredag 4. april 2008
BEFRIANDE CAFEBAROKK

På eit felt der kvaliteten har vore vekslande, er det gledeleg å oppleva spenstige prosjekt som dette.

Tirsdagens konsert med Barokkanerne var deira fjerde og siste cafékonsert i vårsesongen. Å vera til stades var på mange måtar som å reise attende i tid. Ikkje berre på grunn av repertoaret – av hofftilknytte komponistar som Telemann, Handel, Heinichen og Vivaldi – men óg grunna plasseringa i det vakre Caféteatret, som med sine barokke utsmykkingar og intime småbord gav assosiasjonar til 1700-talets rike konsertkultur.
Prosjektet har vorte populært, og for å få plass ved eitt av borda på første plan, må ein tinga i god tid. Det øvrige publikummet er plassert på galleriet, mange med dårleg sikt, og denne rangeringa gav ein litt uønskt bismak av klasseskilje. Også det kan vera historisk korrekt – men var neppe tiltenkt frå arrangørane si side.
Men den litt underlege balansegangen mellom eit slikt stivt tilhøve og musikarane si meir uformelle haldning, gløymde me snart når «Ouverture i C-dur», med leikne og alvorlege dansesatsar gneistra mot oss. Telemann sitt verk med programtittelen «Wassermusik» kom i 1723 for å feira grunnleggjinga av sjøretten i Hamburg. For å understrekja vatn-tematikken nytta komponisten skikkelsar frå gresk mytologi, og Barokkanerne framstilte soleis levande bilete av den sovande sjøgudinna Thetis, spelande Najadar og den stormande vindherskaren Aeolus.
Gjennom fargerike introduksjonar fekk me høyra om bakgrunnen for verket og for dei andre innslaga; ulike konsertar for soloinstrument og ensemble. I desse dialogane mellom den eine og mange vart me kjende med fleire enkeltmusikarar, og særleg likte eg fagottkonserten av Vivaldi, med Per Hannisdal som solist. Den baud på klangleg variasjon, og vart handtert med stor overtyding av fagottisten, gjennom lange, virtuose løp.
Ein annan utøvar bør óg trekkjast fram, Elisabeth Baumer, som dessverre ikkje fekk merksemd som solist i programmet. Ho trakterte soliststemma i den avsluttande konserten for obo, fiolin og orkester av Heinichen – og spelte godt i dialog med fiolinist Rodolfo Richter. Han var henta inn for anledninga for å leie ensemblet og for å vera solist i Vivaldi-konserten i Ess-dur, også den framført med overskot – om enn eitt hakk for stivt og korrekt i mine øyre.
Ensemblet var godt i slaget, og synte korleis dei pustar i lag gjennom det heile, korleis dei samlar seg frå lette anslag til tyngre, og produserer felles driv og energi i hurtigsatsane.
På eit felt som ikkje har vore økonomisk satsingsområde, og der dei overraskande mange ensembla må arbeida på prosjektbasis, er kvaliteten vekslande. Denne konserten vitna imidlertid om gode tider for barokkinteresserte, for med serien bygger ikkje Barokkanerne berre kvaliteten i sitt eige miljø, men óg eit miljø av entusiastiske tilhøyrarar.

BAROKKANERNE STØTTES AV:

BERGESENSTIFTELSEN

image_gallery